Min historie også!

Er du voksen? Ville du i din barndom dratt nytte av en slik forening? Vi vet at mange har hatt opplevelser knyttet til oppvekst og skole, og de som vil kan dele historier med andre. Her kan hvem som helst skrive sin barndomshistorie.

Moderators: Moderatorer, Foreldrekontakt

Post Reply
mortiltre
Posts: 2
Joined: Fri 01. Apr, 2011 10:24

Min historie også!

Post by mortiltre » Fri 01. Apr, 2011 12:26

Forsøker meg på min historie jeg også, jeg synes jeg har veldig intelligente barn, og spesielt minstemann på 26 mnd. Hun viser en enorm læringslyst og evne, og jeg blir stadig overrasket over ting hun har lært seg. Hun spør oss om alle ting hun ser i huset som hun ikke vet hva er, og pugger ordene for deretter å spørre den andre forelderen om hun har lært rett. Hun kan mange bokstaver og tall, og kan trykke på sine bokstaver på PC-tastaturet. Nok om henne, men hun er i hvert fall årsaken til at jeg beveget meg inn på dette forumet.

Jeg er nettopp tilbake fra psykologtime, jeg har gått til psykolog et halvt års tid nå etter at fikk henvisning fra fastlegen pga at jeg lenge har slitt med store konsentrasjonsproblemer og læringsvansker, og nok har vært litt deprimert. Jeg har en utdanning og arbeidserfaring i mitt felt, og jeg jobber som konsulent. Men jeg kjenner at jeg kan ikke det jeg driver med så godt, er ikke ”flink” lenger, og jobber alltid dobbelt så mange timer som jeg fakturerer. (slitsomt!) Det er fryktelig vanskelig å lære noe nytt! Psykologen mener at problemet mitt er undertrykte følelser fra en barndom preget av omsorgssvikt, men jeg føler ikke at det treffer. Det jeg derimot føler meg truffet av er dere som har skrevet om deres problemer etter å ha sittet passive på skolen pga at dere kunne alt fra før, og også dere som forteller om barn som sliter sosialt på grunn av dette.

Jeg var veldig ”lettlært”, jeg lærte å lese lenge før jeg begynte på skolen, jeg husker at jeg satt og leste bøker for de andre barna i barnehagen, og jeg husker hvor stolt jeg var da læreren ble imponert over en lang historie jeg skrev i første klasse. Men etter det så var det liksom ikke noe anerkjennelse å få. Siden jeg kunne alt som ble gjennomgått eller i det minste lærte det med en gang, var det bare å sitte stille og høre på at de andre repeterte og repeterte i evigheter til sistemann var med. På ungdomsskolen ble for første gang en mattegruppe delt og vi fikk litt større utfordringer på en av gruppene. Bortsett fra det, og bortsett fra de oppgavene der vi fikk litt friere tøyler slik vi etter hvert gjorde på ungdomsskolen så satt jeg passiv. Gjorde aldri en lekse, leste kanskje så vidt til prøver, og slapp alltid unna med gode resultater. Jeg husker også at jeg ofte misunte de som hadde problemer med å lære ting, de fikk så mye oppmerksomhet, så mye vennlighet, så mye utfordringer, fellesskap og fokus. Alt det jeg savnet…

Jeg var snill og lydig, stille og sjenert. Derfor ble jeg vel bare usynlig på skolen.

Jeg ble en streber etter anerkjennelse. Jeg jobbet fysisk for besteforeldre og tante og onkel på gård og hjalp til overalt der jeg kunne og opplevde lykke når jeg hørte at noen sa jeg var flink. Det ble kanskje en erstatning for skolen?
Så fort jeg ble gammel nok så begynte jeg å jobbe ved siden av skolen, og var ”flink” på jobben, og hanglet greit igjennom videregående uten å løfte en finger utenom skoletimene også. Litt resultat av dårlig opparbeidede arbeidsvaner med skolearbeid og sikkert mest at jeg ikke hadde møtt noe anerkjennelse på det å være skoleflink gjorde vel at jeg ikke la ned noe innsats i videregående heller. Jeg vet ikke om jeg er unormalt opptatt av å få anerkjennelse, men i så fall er grunnen at jeg fikk lite av det som barn.

Jeg har forsøkt meg på flere studieretninger på høyskole og universitet, men jeg har ikke klart å mobilisere nok energi til å fullføre noe, eller til å virkelig sette meg ned å lære noe godt.

Jeg synes det er trist. Jeg vet jeg kunne vært en vinner, at jeg kunne hatt en strålende utdannelse og en flott jobb. Hodet mitt var godt, jeg kunne lært meg hva som helst bare jeg hadde blitt sett og fått noen utfordringer, litt stimulanse til hjernen og noen oppmuntringer når jeg var barn. Nå er jeg i stedet giftet inn i en familie av høyt utdannede og er liksom ”taperen” blant disse.

Jeg er derfor veldig opptatt av å gjøre dette ”riktig” ovenfor barna mine. De skal få utforinger tilpasset det de kan og har lyst til å lære, samtidig som de ikke skal føle det som et press.

Vanskelige problemstillinger som jeg håper å bli bedre rustet til å møte etter å ha lest litt mer på dette forumet

User avatar
ieva
Medlem
Posts: 623
Joined: Tue 09. Oct, 2007 8:29
Location: Holmestrand

Re: Min historie også!

Post by ieva » Fri 08. Apr, 2011 9:07

Takk for at du delte historien din!

Det er tankevekker for oss foreldre og sikkert også for de lærere som vil slumpe bort i å lese din historie. Dette handler først og fremst om å se et barn og utfordret henne eller ham på en positiv måte. Du som er oppmerksom på dette, vil nok gi barna dine en helt annen oppfølging enn du selv fikk. Men det er sikkert viktig å følge opp skolen også, slik at de får anledning til å la være å gjøre samme feilene som du ble utsatt for.

Men jeg tror at det er også viktig i denne prosessen å ikke glemme deg selv. Hva motiverer deg? Hva kunne gitt tilbake gleden og stoltheten over det du kan og den du er? Kanskje det å fortelle din historie for andre er det første skrittet i riktig rettning.

User avatar
cuculuscanorus
Posts: 6
Joined: Sat 01. Dec, 2012 1:25
Contact:

Re: Min historie også!

Post by cuculuscanorus » Thu 13. Dec, 2012 4:58

Jeg vet det høres ut som en floskel, men det er aldri for sent. Kanskje kan din oppmerksomhet rundt barna dine også gi deg muligheter. Jeg er selv ingen ungfole, og om det går dårlig om dagen, ser jeg egentlig ingen grunn til at jeg ikke skal tilbake til planen, en doktorgrad. Jeg - vi - må bare ta et lite skritt av gangen..

swangaorpqey
Posts: 5
Joined: Mon 09. Apr, 2018 3:00

Re: Min historie også!

Post by swangaorpqey » Mon 09. Apr, 2018 3:16

Philadelphia Eagles Upset to Win Super Bowl

After winning the game, Philadelphia Eagles Jerseys the Eagles coach Doug Pedersen said to the team: "We used to say that individuals can exert influence, but the team can create miracles. " Then he led the team down and recited the Lord's Prayer. After the Hawks won the game, quarterbacks Fowles, Wentz, Tommy Mcdonald Jersey Nate Sudfeld and near-end Zach Ertz pray together. Duke shared this special moment on Twitter, and his 11-year-old son Justin was also present: "All the celebrations and confetti, Justin and the Hawks, three quarterbacks Nick Falls, Carson • Wentz, Nate Schaaffeld, Wendell Smallwood Jersey and near-end Zac Oetz retired. They were in the house—praying and thanking God. He saw these awesome. ” Duncan was an outspoken Christian, 2007 He became the first black head coach to win the Super Bowl championship. He was then head coach of the Indianapolis Colts Jalen Mills Jersey.

Donnel Pumphrey Jersey During the 2017-2018 NFL season, many members of the Hawks often talked about faith. They even participated in the 15-day spiritual program “Humility and Obedience of Professional Footballers” in the Training Bible App. Ronald Darby Jersey This was done by the Hawks. Defending Wentz made it through its non-profit organization Audience of one (AO1). The Hawks' close-quartered Trey Burton, quarterback Fowles, forward Zac Ötz, and WACKER Chris Maragos has participated Herman Edwards Jersey.

"Carson Wentz's Audience of one (A01) and friends discuss verses about keeping humility and obeying Jesus, " Brandon Graham Jersey wrote the spiritual plan. According to Wentz, Audience of one (A01) aims to provide help for people of all ages, Seth Joyner Jersey especially poor young people and soldiers. He once published a promotional video of AO1 on Twitter, Stefen Wisniewski Jersey saying that their goal is to “transmit God's love and provide opportunity and support to needy people in need”. .

Post Reply