passer jeg inn her ?

Er du voksen? Ville du i din barndom dratt nytte av en slik forening? Vi vet at mange har hatt opplevelser knyttet til oppvekst og skole, og de som vil kan dele historier med andre. Her kan hvem som helst skrive sin barndomshistorie.

Moderators: Moderatorer, Foreldrekontakt

Post Reply
ppark2
Posts: 2
Joined: Mon 17. Oct, 2011 11:08

passer jeg inn her ?

Post by ppark2 » Tue 18. Oct, 2011 12:11

Hei,

Jeg kom over denne siden helt tilfeldig, leste litt og ser et par likhetstrekk til meg selv her.
Jeg er i midten av 20-årene nå, men i motsetning til noe av det jeg har lest her, så hadde jeg nok en ganske normal oppvekst.

Spilte mye fotball og var med venner osv.. kanskje i litt overkant sjenert når det kom til jenter.
Når det kom til skole så kunne jeg ingenting før jeg begynte i første klasse, ikke stave en eneste bokstav, og min mor var meget bekymret for meg visstnok. Det tok meg derimot ikke lang tid å lære å lese å skrive når jeg ble tvunget, og siden skolestart har jeg alltid tatt lett på skolestudier.
gjennom ungdomskolen var det kult å droppe lekser osv, så det gjorde jeg også, men fikk full score på alle prøver uansett. eg var mye med kompiser og jeg husker de sa jeg gjorde lekser i smug, ellers kunne jeg ikke klart å være så flink. Grunnen til at jeg klarte gode karakterer var at kvelden før prøvene raste jeg gjennom læreboken på et par timer.
Jeg var en bigtime dagdrømmer, og jeg stirret ofte på læreren uten å høre et ord. Noe læreren visste jeg gjorde, han spurte meg spørsmål som jeg ikke kunne svare selv om han nettopp hadde forklart det til meg personlig rett foran meg. Svaret hadde jeg kvelden før prøven.
Senere på videregående hadde jeg opparbeidet meg en stygg uvane med å ikke gjøre noenting, og droppet også å lese til prøver, så fikk meget dårlige karakterer. Det ble innkalt til et møte, for å diskutere om jeg skulle droppe all matte og fysikk. Jeg likte dårlig måten jeg ble snakket om, jeg visste jeg var god nok, så til eksamen så fikk jeg 100 prosent og måtte vente til minimumstiden for levering før jeg kunne forlate klasserommet. Jeg er glad i dag for måten læreren snakket til meg faktisk, jeg ble forbannet og leste til prøven. Læreren tok helomvending og sa det var slike som meg som virkelig passet inn. Dette øyeblikket husker jeg som det var i går, for det ble en snuoperasjon på atferden min, og jeg begynte å interessere meg for skole igjen.

Jeg gikk videre på universitet og studerte fysikk og jobber i dag i en god jobb i utlandet.
Men jeg føler at livet mitt kunne vert meget annerledes hadde det ikke vært for det møtet som læreren min i matte ville ha med meg og foreldrene mine.

MEN, ikke alt er fryd og gammen, jeg sier jeg har vært mye med venner, og det stemmer, men jeg har aldri klart å bli skikkelig "bestevenn" med noen på en måte. Jeg må som regel alltid ha flere rundt meg ellers føler jeg meg ukomfortabel. Når det gjelder jenter så har jeg hatt noen kjærester opp gjennom årene, men ingen jeg virkelig har blitt glad i. Som regel ender det opp med at jeg synes de blir for innpågående og at jeg må ha mer tid for meg selv. Jeg klarer liksom ikke å holde interessen for andre mennesker oppe i lengre tid. Jeg er tilsynelatende normal, jeg har et normalt ytre, er i god form, og har "normale" interesser som fotball osv som gjør det enkelt for meg å starte samtaler med andre. De som kjenner meg best derimot, hvet at jeg forsvinner mentalt noen ganger under samtaler og at det går på autopilot fordi jeg har satt meg fast i noe annet inni hodet mitt. Dette er nok en av grunnene til at jeg liker å vere i en gruppe på 3 eller flere, slik at jeg kan "forsvinne" med jevne mellomrom.

I det siste har jeg begynt å tenke på om jeg i det hele tatt kommer til å finne en jente å være sammen med resten av livet, nå som mine venner begynner å gifte seg og få unger..

Jeg tror ikke jeg har noe asberger syndrom, men et snev av noe annet atferdsproblem. Jeg tror ikke jeg er veldig smart, men er nok over gjennomsnittet. Ikke sikker på om jeg er samme type "smart" som det noen av de andre skriver her inne. Jeg har alltid vært interessert i tekniske ting og matte/fysikk, men jeg er også lat, og ser heller film eller går på byen i stedet for å lese faglitteratur. Når jeg må derimot, så går det ganske raskt unna. Men jeg har alltid måtte lese det selv, hater å få ting forklart til meg, siden jeg ofte mister interessen under samtalen.
Det kan også være at jeg er helt vanlig med vanskeligheter for å knytte/forholde seg til andre personer...

Flode
Medlem
Posts: 34
Joined: Thu 12. Feb, 2009 4:33

Re: passer jeg inn her ?

Post by Flode » Wed 19. Oct, 2011 6:02

Hei!

Jeg kontaktet LB, etter at jeg så de på frokosttv. Da jeg så programmet så tenkte jeg herregud det er jo sånn barna mine er! Flere år før så tok vi kontakt med BUP for de eldstemann bærsjet på seg da han var 7 år gammel. Vi var bekjymret for at han var engstelig av seg eller at vi gjorde noe feil i oppdragelsen. Av en eller annen grunn tok de en wisc test av han. Tilbakemeldingen den gangen var at han var meget smart og at han aldri ville trives i en vanlig skole. Det var mannen min som fikk denne meldingen fra legen. Da han fortalte det til meg tok jeg han ikke alvorlig og beskyldte han for å ville at sønnen hans skulle være noe mer en andre.
Men som sagt når jeg så LB på frokost-tv, gikk det opp noen lys for meg! Det var et hardt slag i magen. Var utafor en lang periode etterpå!

Jeg er normalt smart, men kjenner meg igjen i så og si allt du skriver, spessielt det du skriver om det sosiale.

Jeg er vel ikke den mest kompetente til å svare i dette forumet, men det er nå alltid hyggelig med et svar! Ha en fin dag!

User avatar
mortenoslash
Medlem
Posts: 511
Joined: Mon 24. Sep, 2007 5:17
Location: Oslo
Contact:

Re: passer jeg inn her ?

Post by mortenoslash » Thu 20. Oct, 2011 6:20

Flode wrote:Jeg er normalt smart, […]
Sidan du formulerer det slik, tek eg meg sjølv i å tru at du aldri har blitt IQ-testa. Det normale er at alle, både dei faktisk normale, dei under normalen og dei over normalen, har ein tendens til å tru at dei er normale. (Faktisk er til overmål heller ikkje så uvanleg som ein skulle tru at dei godt under normalen overvurderer seg såpass at dei meiner dei er over og motsett.)
Morten Øen

Mine postingar er ut frå mine eigne meiningar, og ikkje på vegne av organisasjonar eg er eller har vore medlem av eller arbeidsgjevarar eg har eller har hatt.

Mette
Medlem
Posts: 440
Joined: Mon 05. May, 2008 8:39

Re: passer jeg inn her ?

Post by Mette » Thu 20. Oct, 2011 12:05

Til ppark2!

Ja, jeg tror du passer inn her :) . Riktig nok er du for gammel til å bli medlem av foreningen, men det er vel en annen side av saken.

Når det gjelder muligheten for å finne seg en partner for resten av livet så er det alfor tidlig å konkludere i midten av 20-årene. Bare se rundt deg, her hvor jeg bor har jeg begynt å observere at det er veldig vanlig at småbarnsfedre har grått hår...

Syndrom eller atferdsproblem? Jeg aner ikke! I mange tilfeller kommer det an på øynene som ser. Det handler vel om å finne et miljø hvor det er rom for den man er? Du har funnet en utdannelse og et yrke som er riktig for deg. Da har du oppnådd ganske mye! Det er helt sikkert bra å være interessert i fotball, i vår familie har vi slitt med manglende fotballinteresse, fotballens dominerende rolle i verden var helt ukjent for meg til jeg fikk en sønn som begynte på barneskolen...

Jeg syns det er interessant og lærerikt å lese slike selvrefleksjoner. Takk for at du deler!

ODD
Posts: 6
Joined: Tue 14. Jun, 2011 8:51

Re: passer jeg inn her ?

Post by ODD » Sat 22. Oct, 2011 12:04

Hei ppark2!

Forunderlig at ingen medlemmer klarer å henvise deg til Mensas hjemmeside, mensa.no. Forhåpentligvis har du funnet det ut selv og leser til øyet blir vått og hodet helt fullt av ny forståelse. Og så får du søke på "barn i nød" som tar deg til siden til Martin Ystenes. Linker både på Lykkelige barn og på Mensa må leses. Selv er jeg gråhåret småbarnsfar og pendler mellom. Mener å huske at jeg satt med noen av de følelsene du beskriver en gang for lenge siden, sukk. Slapp av, finn ditt miljø uansett hvor det er, du har alt og alle muligheter foran deg.

Forresten ser det ut til at denne foreningen har blitt så stor at de ikke trenger denne åpne siden lenger. Her er det lite nytt som presenteres. Men greit å kunne lese på de gamle temaene. (Ja da, jeg vet det. Det er jo bare å melde seg inn.)

Mvh ODD

User avatar
mortenoslash
Medlem
Posts: 511
Joined: Mon 24. Sep, 2007 5:17
Location: Oslo
Contact:

Re: passer jeg inn her ?

Post by mortenoslash » Sun 23. Oct, 2011 8:45

ODD wrote:Forunderlig at ingen medlemmer klarer å henvise deg til Mensas hjemmeside, mensa.no. Forhåpentligvis har du funnet det ut selv og leser til øyet blir vått og hodet helt fullt av ny forståelse. Og så får du søke på "barn i nød" som tar deg til siden til Martin Ystenes. Linker både på Lykkelige barn og på Mensa må leses. […]
Eg må berre få lov å presisere at Mensa ikkje er ein interesseorganisasjon, tvert om, sjølv om det er mange med negative erfaringar etter å ikkje ha blitt oppdaga i skule eller oppvekst, som opplever å finne likesinna der. Nettsidene til Martin Ystenes er derimot meir klart fokusert på temaet.
Morten Øen

Mine postingar er ut frå mine eigne meiningar, og ikkje på vegne av organisasjonar eg er eller har vore medlem av eller arbeidsgjevarar eg har eller har hatt.

ppark2
Posts: 2
Joined: Mon 17. Oct, 2011 11:08

Re: passer jeg inn her ?

Post by ppark2 » Sun 23. Oct, 2011 6:14

Hei igjen, jeg fikk lyst å skrive litt mer, har aldri pratet om dette før med noen :)

Først og fremst ser jeg nå at det jeg skrev til slutt i min første post, kanskje var en smule mørkt. Jeg tipper det er mange som har samme tanker, og er nok en naturlig tankegang for det stadiet jeg er på i livet mitt. Jeg stortrives her jeg er nå, men det hadde vært rart dersom jeg ikke hadde tanker om framtiden i det hele tatt.. Det med smått sosial angst i forhold til one-to-one er noe jeg takler, og er ikke noe stort problem.

Jeg må si det er veldig interessant mye av det som siteres gjennom Ystenes sine sider, det har virkelig åpnet en luke til mange bortgjemte minner !
Følelser jeg hadde som barn kommer tilbake, og det er veldig merkelig.. rutiner og tankeganger jeg har i dag skjønner jeg hvor kommer fra nå. Husker så tydelig matte timene på barneskolen..Jeg sitter her med en følelse av undring.. Har egentlig aldri tenkt særlig over det, men jeg var nok begavet. Jeg er bare glad for at jeg ikke har hatt problemer med det under oppveksten slik som så mange har fortalt i "barn i nød". Jeg blir nesten skremt og lurer på om slike ting kunne skjedd meg under andre omstendigheter. Jeg var aldri interessert i å "rette" andre, så jeg slapp nok unna litt konfrontasjoner som kunne vært skadelig..
Det hele får en til å tenke, og jeg tror jeg kommer til å vektlegge mitt politiske ståsted annerledes fra nå av...

Ting jeg virkelig kjente meg igjen i, i forhold til andres historier, var matte i barneskolen. Hvor lite vi hadde å gjøre. Og krangling med læreren. Jeg gadd aldri skrive ned regnestykkene og skrev bare ned svarene, noe læreren likte dårlig. Det gjorde at jeg som regel sov en del, ville ikke spørre om ekstraoppgaver om jeg måtte gjøre alle utregningene, var utrolig irriterende når jeg hadde svaret i hodet husker jeg ! Skole for meg var hvor mye fotball vi greide å skvise inn i frikvarterene, og se hvor mye av timen vi kunne utsette med at læreren måtte komme ut og hente oss. Matlaging var også stor stas for der var alle like, vi jobbet sammen, og det var virkelig sosialt.

For å svare en av postene: jeg har aldri tatt en IQ test. Jeg kjenner ingen som har gjort det, eller ihvertfall fortalt om det. Jeg kunne nok tatt en, men er ikke så interessert egentlig. Selv om jeg har en jobb innen fysikk, er det kun pga av at det er noe som kom lett for meg og var det mest interessante på skolen, men jeg har et hav av andre interesser jeg setter høyere. Men det gir meg ingen inntekt...

Jeg har hatt gleden i senere tid av å være eksponert for et meget internasjonalt miljø, og når vi diskuterer skolegang, så virker den norske skolen å underprestere. Nå mener jeg videregående nivå, og til dels høyskole/universitetsnivå. Det er mye høyere fokus på toppsjiktet og det å måtte prestere for å komme noen vei i livet. Jeg mener det er mangler i et slikt system også, men er allikevel bedre enn å sikte på middelmådighet for mest mulig inkludering.

En ting jeg gjerne skulle sett er flere skoleklubber. Spesielt på ungdomskolenivå, at det blir avsatt noen timer i uken for et utvalg av emner en kan velge selv. Dette kan være matte/fysikk, såvel som musikk eller mekanikk.

User avatar
mortenoslash
Medlem
Posts: 511
Joined: Mon 24. Sep, 2007 5:17
Location: Oslo
Contact:

Re: passer jeg inn her ?

Post by mortenoslash » Mon 24. Oct, 2011 8:22

ppark2 wrote:[…]For å svare en av postene: jeg har aldri tatt en IQ test. […]
Berre for å presisere, i fall det var til min posting du meinte å referere her, så var det kommentar til den postaren eg siterte, og hadde slett ikkje noko med deg å gjere. Om du likevel fann noko nyttig for din eigen del i min kommentar til den postaren, er det berre ei glede for meg.
Morten Øen

Mine postingar er ut frå mine eigne meiningar, og ikkje på vegne av organisasjonar eg er eller har vore medlem av eller arbeidsgjevarar eg har eller har hatt.

User avatar
Isabel
Medlem
Posts: 69
Joined: Wed 04. Jan, 2012 10:09

Re: passer jeg inn her ?

Post by Isabel » Wed 04. Jan, 2012 11:05

Har lest en del om jenter og adhd....og barn med 2e ( begavet og adhd, to utfordringer på en gang!).
Kjenner igjen en del av det du sier om å falle ut, både i skole og sosialt, konsentrasjonsvansker.
Vet du ikke er jente, men dette er den type adhd som flest jenter har i forhold til gutter.
Der det hypre vendes innover eller får utløp i mye fysisk aktivitet, som fotball f.eks.

Jeg vet jeg er smart. Det vet jeg.
Men jeg har adhd. Og et negativt selvbilde.
Derfor er jeg veldig komplisert.
Og veldig flink til å kompensere for mine vansker.

Fikk diagnosen før jul.
Har to smarte små barn, som også har utfordringer.
For deres del tok jeg utredningen som 40-åring.
De skal nemlig ikke bli underytere, for de har noen som forstår de.

Du vil selvfølgelig finn en livsparntner.
Kjære deg, du er tyve!
Men sosiale må trenes, de også...så tren i vei;)
Heldig e meg er mor til tre barn. To hjemmeboende ungdommer som har både potensiale og utfordringer.

Post Reply