Hvordan verne om og støtte de små "X-men"?

Er du voksen? Ville du i din barndom dratt nytte av en slik forening? Vi vet at mange har hatt opplevelser knyttet til oppvekst og skole, og de som vil kan dele historier med andre. Her kan hvem som helst skrive sin barndomshistorie.

Moderators: Moderatorer, Foreldrekontakt

Post Reply
snow
Medlem
Posts: 25
Joined: Tue 10. Jan, 2012 7:25

Hvordan verne om og støtte de små "X-men"?

Post by snow » Tue 10. Jan, 2012 11:11

Det er mye jeg tåler. Man kommer da gjennom det meste. Alle situasjoner pleier å bringe noe godt med seg.
Men å være her gjør meg gråtkvalt, og jeg tør nesten ikke å lese innleggene. :oops:

Det er mange år siden en bekjent viste meg denne siden, det rørte meg, men jeg ville ikke forstå hvorfor. Jeg aksepterte ikke min rolle som en outsider.
Nå har jeg fått barn selv, og vender tilbake. Min seks måneder gamle sønn viser allerede tegn på høy intelligens, og jeg er bekymret for ham!
Hva kan jeg gjøre for å sikre ham et godt liv, hvis han blir "annerledes"?
Å ha høyere I.Q. enn normalen, kan være direkte traumatiserende, etter min erfaring.
Tankene går til filmene "X-men", der de med spesielle talenter er utstøtte som "freaks".
Noen som kjenner seg igjen?
Når han begynner å lure, hvordan kan jeg forklare ham at mammaen ikke helt passer inn? Jeg nærer enn viss frykt for at han kommer til å bekymre seg for meg.

Ellers har intelligensen vært til stor hjelp for meg. Jeg har alltid funnet en vei ut når det har trengtes, og har en evne til å gjennomskue mennesker og situasjoner som later til å forkle seg selv som bedre enn de er.
Problemene oppstår helst i kontakt med resten av verden, jeg føler meg ganske hjelpesløs når jeg ser hvor dårlig f.eks. helsevesenet virker. Hvor skal man da få hjelp når man trenger det?
Kan det være mulig at JEG er på I.Q. toppen? Jeg er jo ikke sååå lur...Tanken er skremmende. Skulle ønske de fleste var mye smartere enn meg... Jeg trodde jeg ville passe bedre inn med årene, men det har ikke vist seg å være tilfellet, heller tvert om.
Mye frustrasjon bygger seg opp, jeg isolerer meg og tenker at "alle er idioter", noe som ikke er særlig fruktbar ting å gjøre. Opplevelsen av å bli misforstått, uansett hvor korrekt jeg formulerer meg, gjør at jeg føler meg utenfor de fleste, og har ikke den fjerneste idé om hvordan jeg blir oppfattet i nærmiljøet. Mange vil nok si at jeg er omgjengelig. Men det er med en viss utålmodighet jeg er med andre mennesker, for det er mye som mangler i omgangen, for meg.

Store deler av livet følte jeg meg dum, mindre begavet. F.eks på universitetet, et emne kunne strekke seg over lang tid , og jeg skjønte mindre og mindre, og tenkte at jeg må jo være skikkelig dum. Til jeg så at "Var det bare det de mente? Det skjønte jeg jo den første timen de forklarte saken... Hvorfor måtte vi bruke to måneder på dette?" Enkel sak for utenforstående, men nok til å skape mye frustrasjon og forvirring -og ensomhet- for meg.

Tidlig i tyve-årene kunne jeg oppildnet finne på i en venneforsamling, å komme med lange teorier om kvantefysikk, og forventet en diskusjon rundt dette. Istedenfor ble jeg møtt med misbilligelse, og blikk som om jeg heller skulle hørt til på lukket avdeling. Noe jeg nesten begynte å tro på selv.Det har tatt lang tid for meg å forstå sammenhengen, at det nødvendigvis ikke er noe galt med meg. Det å være annerledes har dog nok satt spor i selvbildet, for ikke å snakke om at hverdagen blir ganske kjedelig, uten likesinnede, også (særlig) i voksen alder. Å være annerledes resulterer fort -for meg- i en følelse av å se på det hele utenfra, uten helt å kunne delta, bare å late som. Og det er ingen å lufte frustrasjoner med: "Jeg er såååå veeeldig brilliant, skjønner du, at jeg har problemer med å ha et oppfyllende forhold til andre mennesker..!" :roll: Ikke helt politisk korrekt...
Men, det er pinlig å klage over luksusproblemer. Mange mangler tak over hodet og en varm seng.
Nå er det sønnen min jeg jeg tenker på. Hvis han er mer "begavet" enn normalen, er jeg redd jeg ikke er sikker på hvordan jeg kan hjelpe ham til en vellykket start i livet... Jeg vil gjøre mitt beste for at han slipper å føle ensomhet og frustrasjon, og føle seg utstøtt.
Innspill? :geek:
-humanoid-

Lopi
Medlem
Posts: 365
Joined: Fri 29. Jan, 2010 8:40
Contact:

Re: Hvordan verne om og støtte de små "X-men"?

Post by Lopi » Wed 11. Jan, 2012 10:59

Hva skal jeg si? Takk for historien din - det var virkelig godt skrevet og dette er nok noe mange vil kjenne seg igjen i. Merkelig nok skriver jeg mange, for i den situasjonen en er i, så er det ikke akkurat det som slår en, at en faktisk er ganske mange som sitter med de samme følelsene. Men, dersom man kan anta at rundt 2% av 4 920 300 kjenner seg i gjen i dette, altså sånn ca. 98406, så er vi jo en del da... Man regner ofte de høyt begavede til de øverste 5%-ene av befolkningen, og da er vi opp i 246015 mennesker. Noen er jo enda så små som barnet ditt og de har nok ikke gjort seg disse tankene enda, men likevel er det en del som tenker akkurat som deg.

Så til spørsmålet" Hvordan verne om og større de små "x-men", det er jo en del av det vi jobber med i foreninga. HVa blir gjort? Hva kunne vært gjort annerledes? Hva sier forskning på tema? Hvordan få kunnskap om HB-barn ut til barnehager og skoler? Hvordan få dette til å bli en like sentral del av førskolelærer-/lærerutdanningen? Og ikke minst, hvordan bør vi som foreldre møte våre barn? Hvordan gi dem støtte så de utvikler seg til trygge gode barn med selvtillit og tro på egne evner, så vel faglig som sosialt? Jeg har ikke alle svarene her, men skulle også så gjerne hatt dem klare. Sammen er vi mange foreldre i foreninga som deler av erfarningene våre og som kjemper mpt felles mål, lykkelige barn. Skal jeg gi deg noen konkrete råd om hva du bør gjøre for barnet ditt, så må det være å ærlig med han, svare etter evne og gi barnet lov å spørre og lære så mye det har lyst. Det er nok av andre som vil opptre som bremser, så den jobben trenger ikke vi foreldre ta. Ellers vil jeg anbefale deg å sende en e-post til foreldrekontakt i foreninga. Kanskje er det noen flere som kan gode råd på veien som forelder. Lykke til, og takk igjen for en utmerket beskrivelse av tanker flere bærer på.
Moderator og foreldrekontakt
Skriver om tema høyt begavede barn på bloggen "Fra en annen planet"

thomasjojo
Posts: 2
Joined: Tue 31. Jul, 2012 11:18

Re: Hvordan verne om og støtte de små "X-men"?

Post by thomasjojo » Tue 31. Jul, 2012 11:41

hvilke tegn ser du hos sønnen din som er utover de "normale" ? når begynte du å lese? osv...
jeg er nysgjerrig, ser at sønnen min vekker oppsikt.

Malandra
Medlem
Posts: 72
Joined: Sun 30. Nov, 2008 10:19

Re: Hvordan verne om og støtte de små "X-men"?

Post by Malandra » Tue 06. Nov, 2012 7:56

Kjenner meg litt for godt igjen i det du skriver. Det beste tipset jeg kan gi deg er at du gjør det du kan for å bearbeide dine egne traumer rundt dette. Snakker av egen erfaring: Ikke spesielt fordelaktig for barnet når mor går inn i en depresjon som varer i flere år når skolen ikke vil se barnet :(

Ellers: Vær der for barnet ditt. Ingen andre kan forstå han/henne som deg. Bruk alle dine ressurser til å få til et godt samarbeid med barnehage og skole. Vær direkte på en fin måte, SPØR hvis du aner ting som blir sagt mellom linjene, prøv å være stolt på en ydmyk måte.... Det er ihvertfall dette jeg har som ideale og øver meg på nå som jeg har tre år igjen til nestemann skal begynne på skolen. Det som tok rotta på meg var nok i hovedsak alt som ble surrende i hodet etter samtaler med skolen. Alle tingene jeg leste mellom linjene - alle antakelsene jeg gjorde, alt jeg følte. Heretter skal jeg ikke gå fra en eneste foreldresamtale med noe som helst surrende i hodet. Alt skal være klart.

Post Reply