"Et krevende barn"

Velkommen til LykkeligeBarn's åpne forum.

Forumet er åpent for alle.
Vil man ha skrivetilgang må man registrere seg.
Foreldre, pedagoger, lærere og andre kan delta i diskusjonene. Husk at eventuelle svar fra foreningens medlemmer står for deres egen regning, og ikke nødvendigvis gjenspeiler foreningens meninger.

Vi håper forumet kan gi en gjensidig innsikt i hvordan det er å ha med barn med særlige forutsetninger (bmsf) å gjøre.

Det er nå utført en rekke endringer på sikkerheten på forumet.
- recaptcha er aktivert for godkjenning av registrering
- Det er aktivert Spambot med IP sjekk fra kjente adresser.
- Man må nå validere registrering av ny bruker med epost som blir sendt til oppgitt epost før tilgang blir gitt.

Moderators: Moderatorer, Foreldrekontakt

Post Reply
slampen sin mamma
Posts: 4
Joined: Wed 08. Jun, 2016 12:12

"Et krevende barn"

Post by slampen sin mamma »

Hei
Jeg har lest litt rundt i dette forumet og funnet ut at vår 10-åring har mange av de trekkene som går igjen her. Jeg kunne gjerne tenke meg til å lufte tankene mine med noen som har lignende erfaringer.
Vi har vel ikke egentlig sett på ham som spesielt evnerik, men han er nok et spesielt barn, han er svært kreativ, og tar enkelte ting veldig raskt (han er intuitiv i matematikk, god i engelsk, men ikke så interessert i de andre fagene) Men han har også svært dårlig selvtillit, og er umoden på enkelte områder, noe som nok er hovedårsaken til at han fungerer dårlig på skolen, og det siste året har hatt kortere og lengre perioder med skolevegring.
Det vært problematisk helt siden han begynte på skolen. Han er smart og kreativ, men vil ikke følge regler, har vært en "vandrer" og nekter å gjøre lekser. Skolen er «kjedelig» (men jeg har mistanke om at det han egentlig mener er at det er vanskelig for ham å forholde seg til skolen og hvordan man skal oppføre seg der. Han gjør helst ting på sin egen måte, og har liten forståelse for at man av og til bare må følge reglene)
Han har vært en av dem som har flytt på intuisjonen (han har ikke anstrengt seg for å lære), men nå merkes det at han ikke lenger henger med på alt, han er begynt å «feike» forståelse, og det er nok medvirkende til at han trekker seg unna både skole og kompiser – jeg tror han opplever det som ydmykende at de er blitt flinkere enn ham.
Vi har en veldig forståelsesfull og mild lærer, som skjønner at han ikke lar seg presse. Han behøver ikke gjøre lekser, og kan sitte under bordet eller oppå bokhylla så lenge han ikke forstyrrer klassen, og det har jo på et vis fungert greit og han er glad i henne, men det er ingen framgang å se, og nå begynner vi å tenke at hun kanskje er _for _ forståelsesfull. Han reagerer imidlertid svært negativt på lærere som prøver seg på den autoritære stilen, og selv små irettesettelser kan bli ille tatt opp.
Skolen har vært obs på ham siden 1. klasse, og han er omsider (for 4 mnd siden) kommet inn i bup-systemet, men det virker som de famler rundt, det har vært gjort en del tester, men ingen åpenbar diagnose, og vi venter nå på at de skal filme samspillet oss imellom… Det kan sikkert være nyttig, men gutten vår trenger først og fremst hjelp til å forstå seg selv. Og når han ikke vil samarbeide med verken oss eller psykologen er det litt håpløst.
På hjemmebane er det mye uro i ham, han har vanskelig for å slappe av, og er redd for å sovne om kvelden (må legge seg sammen med en av foreldrene). Han følger ikke regler, melder seg ut, samarbeider ikke, og klarer ikke å fortsette med fritidsaktiviteter han har vært innom, verken sport eller mer kreative aktiviteter (fordi han melder seg ut, ikke tør prøve fordi han er redd for å mislykkes (?)) Det er også mye aggresjon, voldsomme sinneanfall, han kaster ting rundt seg, og på oss, han har stort kontrollbehov, er rigid, svært sensitiv for ubehag, han kan virke manisk opptatt av ting (men kun i perioder, og flere ulike ting) Han vil da ikke slutte med det han er opptatt av. Det begynte med lego og tegning, og han kan lage de mest fantastiske kreasjoner av rørperler. Etter hvert har dataspill og tv overtatt, og han lager ikke uventet de mest fantasifulle byggverk i minecraft, men når vi har spillestopp – noe vi må innføre med jevne mellomrom fordi han nekter å holde seg til de to timene han har – kan han gå helt opp i de gamle interessene sine igjen - eller noe annet - feks mat, eller han kan bli helt oppslukt og lese 10 bøker av samme serie - selv om han ikke er interessert i å lese til vanlig.
Vi har i tillegg to jenter, en eldre og en yngre, og de er begge to smarte jenter, men har ikke disse ekstreme trekkene som gutten har.
Vi tolker som sagt mye av frustrasjonen hans til å skyldes dårlig selvtillit, men vi klarer ikke å hjelpe ham med å bygge denne selvtilliten. Han sier han ikke kan forandre seg, og da blir det vanskelig å prøve å overtale ham til å prøve og øve, slik at han får oppleve mestring, og dette gjør at vi føler at vi ikke kommer videre.

Star13
Medlem
Posts: 1
Joined: Wed 18. May, 2016 6:09

Re: "Et krevende barn"

Post by Star13 »

Hei

Det er som å lese om min sønn på 6 år. Da jeg gikk gjennom rådgivningsfirmaet Fabulinus som tester evnerike barn, ble jeg fortalt at det finnes mange kategorier innen for evnerike barn. Mine barn er veldig kreative og høy sensitive, men ikke spesielt skoleflinke. Min datter kom inn under kategorien "den skjulte" mens min sønn som er mer utaggerende ble beskrevet som å være i "risiko gruppen". Disse barna kjennetegnes ved at de viser stor morvilje mot plikt og oppgaver, og kan være sinte og deprimerte". De opplever at de ikke blir akseptert og anerkjent av andre. Selv om de har evner til å prestere har de liten lyst. De sier klart ifra når de misstrives og hvis de føler at de ikke blir hørt, trekker de rullgardinen lengre og lengre ned. Jeg ble anbefalt Montessorie skolen, men fikk dessverre ikke plass slik at jeg valgte Steinerskolen. Det er en liten bedring, men han viser fortsatt skolevegring. Jeg har også blitt bedt av familiekontoret å filme i hjemmet, men jeg har gått bort fra dette. Føler selv at de falmer i blinde; at de ikke vet hvilke råd de skal gi. Skulle ønske jeg kunne gi flere råd, men begynner selv å skjønne at det er ikke alt vi kan forvente svar på.

enel
Medlem
Posts: 15
Joined: Sun 05. Jan, 2014 9:27

Re: "Et krevende barn"

Post by enel »

Vår snart 11-åring ble testet da han var 8,5, og det ble et vendepunkt både for han selv personlig, faren hjemme og skolen. Han hadde da i lengre tid trukket seg mer og mer bort fra venner og skole, konfliktnivået med spesielt far var høyt hjemme og han klagde mer og mer over vondt i magen og ble liggende dagen lang i senga og sture. Men i følge han selv var det ingen problemer noe sted. Han hadde bare vondt i magen.

Rapporten vi fikk (og sendte videre til skolen) var krystallklar på at skolen ikke hadde klart å lære han noen ting i løpet av de 2,5 årene han hadde gått der. Heldigvis hadde vi en oppegående ny kontaktlærer da som reagerte, og hun + mattelærereren (et av hans sterke fag) gikk sammen om å snu situasjonen på skolen. Blant annet satt han og mattelærer en hel dag og bare snakket, drodlet og utforsket matematikk. Jeg fikk etterpå fortalt at læreren var helt satt ut av hvordan han helt intuitivt og på sparket løste oppgaver langt opp på ungdomsskoletrinn. Det var en kraftig vekker for dem. Og vi fikk en strålende fornøyd gutt hjem den dagen.

På hjemmebane snakket vi mye om hvordan ulike mennesker tenker og bruker hjernen sin forskjellig. Vi diskuterte venner på skolen, søsken, oss foreldre, lærere. For han var det utrolig godt å høre at vi forstod, og så at det kunne være vanskelig å relatere seg til folk som tenker annerledes/saktere/enklere. Han trengte å høre at det ikke er han som er feil eller problemet. Vi dristet oss også til å påpeke at kommunikasjon er en dialog, og at han selv også har et ansvar der. Og han tok den. Dette kombinert med økt motivasjon på skolen løste veldig mye for han.

Vi har også hatt fokus på å omgås andre tilsynelatende likesinnede barn. Gull verdt. I tillegg er vi så heldige å ha flere barn i samme kategori selv (sannsynligvis, de andre har ikke hatt behov for testing), og ved å fokusere på at de er så like så har vi klart å styrke båndet og også rausheten dem i mellom. Blant annet godtar storebror at lillebror er med han og vennene hans, som er på et mye likere nivå.

Dette ble mye prat om oss og vårt - men jeg tenkte det kunne være til nytte å se litt hva som har fungert for andre. Håper dere finner noe som fungerer, for det er ikke godt verken for han eller dere å ha det slik som du beskriver.

MortenHa
Medlem
Posts: 29
Joined: Sun 23. Feb, 2014 9:48

Re: "Et krevende barn"

Post by MortenHa »

Det er mye kjent her.

Hvorfor kan ikke BUP kjøre en WISC-test? Da får man kartlagt et bredt spekter, og ser intelligensen. Jeg er lutt skeptisk til at BUP forsøker å sjekke ut alt annet. Når det er sagt; enkelte er fornøyd med sin lokale BUP, andre er grunnleggende misfornøyd. Det hele er avhengig av hvor fokusert BUP er i å finne en diagnose eller om kjenner evnerikhet og kan forholde seg til det.

For vår egen del valgte vi en privat løsning for testing, fordi vi fryktet et lengre løp før man kom til erkjennelsen av at junior var evnerik.

slampen sin mamma
Posts: 4
Joined: Wed 08. Jun, 2016 12:12

Re: "Et krevende barn"

Post by slampen sin mamma »

Takk for svar. Det er godt (både på godt og vondt) å lese at flere har det på lignende måte.

Når det gjelder wisc-test: spes.ped har gjennomført dette, men det var tidlig i prosessen, så jeg må flaut nok innrømme at jeg dessverre ikke fulgte så godt med i timen mtp. hva det her egentlig var for noe. Men det jeg oppfattet da var at det var stort sprik mellom to av kategoriene (uventet moden et sted, umoden på et annet), og så vidt jeg forstod da vi gjennomgikk testen, kunne det være årsaken til at han ble frustrert i læringssammenheng. Hun mumlet jo også noe om at "vi kanskje hadde et meget spesielt barn" (og jeg tenkte aspberger, men fikk det ikke helt til å stemme, så slo det fra meg). Det er heller ingen som har bitt seg fast i det i den videre utredningen, så kanskje det er noe å påpeke i neste møte.

Anne_R
Medlem
Posts: 31
Joined: Thu 19. Nov, 2009 9:01
Location: Oslo
Contact:

Re: "Et krevende barn"

Post by Anne_R »

Hei,
jeg tror at du dere ville ha stor nytte av å ta kontakt med Lykkelige Barn for å få en foreldresamtale. Det å snakke med noen som forstår er gull. I Lykkelige barn er det mange foreldre som helt sikkert har liknende erfaringer som det dere har, og som selv leter etter svar. Det at det ikke er så lett å finne gode løsninger, og at mange føler en usikkerhet i forhold til om det de gjør er rett, gjør nok at mange ikke svarer på innlegg som ditt.

For egen del (har en gutt i 5.klasse) så har vi hatt mange runder med å snakke om at det er bra å gjøre feil, og når voksne gjør feil så snakker vi om at det ikke er så farlig, det kunne vært mye værre, vi lære noe av det osv. Vi fokuserer også alltid på innsats, aldri på resultat. Se fe.x denne video´n som belyser dette: https://www.facebook.com/growingminds.s ... 493213457/

Det er helt sikkert mange faktorer som kan spille inn når barnet ikke vil eller har prestasjonsangst, og jeg har ingen fagkompetanse på dette, men jeg tenker at endel kan ha å gjøre med hvordan han har blitt bemøtt, og/eller tilrettelagt for/ikke tilrettelagt for, hvilken stemning det er i klassen og sikkert en masse annet.

Min sønn ville ikke gjøre oppgaven "tegn deg selv" i første klasse klasse, for hvorfor skulle han det, tegningen hans var jo ikke lik ham i det hele tatt! Vi så på bilder av Picasse, Miró ets og snakket om at portrett ikke behøver å være lik personen for å kunne uttrykke noe (det hjalp ikke der og da,men hver gang noe i den gaten oppstår så forsøker jeg å vinkle det slik at han kan se at en sak kan ha flere sider).

I andre klasse ville han ikke svare på spørsmål fra leseboken på data. Premien var en sommerfuglfigur når man gjorde det rett, som klassen skulle samle som et fellesprosjekt. Problemet var bare at man hadde bare to forsøk på seg pr. bok og da kunne man ikke ha mer enn to feil, og etter to uker hadde ikke sønnen min fått en eneste sommerfugl. Han hadde ikke forsøkt sa han, for det kunne jo hende at han svarte feil og da mistet han jo sjansen etter to ganger.... Jeg sa at da at hvis han forsøke neste dag så skulle vi feire skikkelig med en gotterifest hvis han gjorde feil og vi skulle feire ennå mer hvis han gjorde rett. Han fikk fem sommerfugler den dagen.

Jeg er egentlig helt imot den type belønninger, men noen ganger må man justere sine idealer...
Vi gjorde det samme i forhold til saxofon-øvelsene hans. Problemet var at "den dumme saxen" spilte feil toner! Og da var det "ikke noen ide å øve!" Vi innførte en uke med gotteriøvelser: en notelinje med feil = 1 gotteri, en notelinje uten feil = 2 gotteri.
Mulig det er pedagogisk uriktig, men det fungerte i alle fall, og det ble plutselig gøy å spille :-). PS: hvis du finner på noe sånt, husk på på forhånd å si at det bare gjelder en dag/en uke eller hva som passer :), det kan jo fungere :), og du kan jo ikke fortsette å la ham spise gotteri hver dag :).

Uansett så tro jeg at ulike barn motiveres på ulike måter, og at ikke alle gode råd fungerer på alle. Man må finne sin vei. Det høres litt ut som han trenger å lære at det er greit å gjøre feil, at det er viktig å gjøre feil og at bra mennesker gjør feil, at vi ikke skal sammenlikne oss, at det å ha alt rett på en prøve ikke gjør en "flink" eller til noe godt menneske. Det er greit å feile :-).
Hva med å la man snakke med forskere, få forklart for ham hvordan man setter opp hypoteser, hvorfor/hvordan man gjør det, hvordan det føles for en forsker å måtte forkaste en hypotese etter lang tids forskning etc. Det er ikke gøy, men det er nødvendig for å komme framover på sikt. La ham forstå at det å kaste seg ut i noe ukjent kan lede til stor nyvinninger.

«Jeg har bommet med mer enn 9000 skudd i min karriere. Jeg har tapt nesten 300 kamper. 26 ganger skulle jeg tatt vinner skuddet men bommet. Jeg har sviktet igjen og igjen og igjen i mitt liv. Og det er derfor har jeg lykkes. «
– Michael Jordan

De som aldri har gjort en feil, har aldri prøvd noe nytt.
Albert Einstein

Jeg er som sagt ikke fagperson, og jeg vil tro at å snakke med fagpersoner som har evnerike som spesialfelt vil være til stor nytte, samt å innføre positiv forsterkning på innsats uansett om resultatet ikke er bra i de voksnes øyne.
Lykke til.

MortenHa
Medlem
Posts: 29
Joined: Sun 23. Feb, 2014 9:48

Re: "Et krevende barn"

Post by MortenHa »

Stort sprik på WISC-test er vanlig for evnerike barn. Junior (10 år) hadde sprik fra 6 til 16+ år i tabellen som heter aldersekvivalenter ...

Det kan tyde på at de ikke helt skjønte resultatene.

Har du fortatt testen?
Last edited by MortenHa on Fri 24. Jun, 2016 11:17, edited 1 time in total.

MortenHa
Medlem
Posts: 29
Joined: Sun 23. Feb, 2014 9:48

Re: "Et krevende barn"

Post by MortenHa »

Fra et medlem som (av litt uklare årsaker) ikke kommer seg inn på forumet:

Hei Godt å høre at du kan gå hit for å lufte tanker med andre, her deler mange erfaringer. Du sier gutten er spesiell. Klart han er, unik som person med sine styrker og begrensninger. Du skriver at 10 åringen har dårlig selvtillit og umoden på noen områder. Kan du gi eksempler? Råder deg til å se på ordene: selvtillit ( hva vi presterer) selvfølelse ( hva vi syns om oss selv) som sammen danner selvbilde. Heldigvis er lav selv følelse noe det finnes mye hjelp for. Her er mitt bidrag: 4-5 min på fast tid over en periode på flere uker, for massasje av skuldre og overarmer og nakke. Må utføres av mamma eller pappa. Fortell 10 åringen HVER DAG at vedkommende er vakker, god og verdifull. Om det er vanskelig å få det gjort så lag et krysskjema for deg selv. Ord og massasje gir gode minner fra oppveksten. Kjøp inn cd plater for barn med lavt selvbilde og la dem høre på dem før leggetid. CDplatene er nydelige og en god investering. Til sist – hver dag si en god ting til barnet om hvorfor du liker vedkommende, eller kommenter en situasjon hvor det er godt å være sammen med vedkommende. F.eks bil/bussturen hjem hvor det egentlig ikke skjedde noe spesielt, men dere var sammen. Kommenter det til barnet at du likte det, at det var godt for deg. Å være foreldre er vakker og godt, men også vanskelig. Din 10 åring er ikke deg og dere foreldre er ikke dine foreldre.Det er nye tider og alt er annerledes. Lag deg noen lapper som kan minne deg på hva som er viktig, f.eks: Oss-her og nå. F.eks: han er bare et barn. Eller: kreative løsninger – lurt og lovlig. Ect. Vår oppgave som foreldre er å være større, sterkere, klokere og gode. Som følger barnet der det er mulig og som tar ledelsen når det er nødvendig. Dere elsker 10 åringen og trenger verkt...

slampen sin mamma
Posts: 4
Joined: Wed 08. Jun, 2016 12:12

Re: "Et krevende barn"

Post by slampen sin mamma »

Takk for flere innspill.

Ja, barn er nok forskjellige.
Det hadde for eksempel ikke gått an å bruke godteri som belønning - til det er godtetrangen for stor, og han vil bare mase om mer... Vi har for øvrig prøvd både "bra-kort", klistremerker og avkrysningskalender tidligere, men det synes han ikke er noen stas, for hva er poenget med å vente på noe... Kan han ikke få det med det samme, er det ingen vits i. Dårlig på konsekvenstenking denne karen.

Massasje og lignende har vi også prøvd, uten nevneverdig hell. Han liker å bli strøket på ryggen, men han sovner ikke av det, blir bare opphisset og vil ha mer når vi sier at nå er vi ferdige... Meditasjon eller avslapningsøvelser ala stram alle musklene i kroppen og slapp av vil han ikke høre snakk om, det bare flirer han vekk og begynner å tulle. Han synes nok det er litt rart (selv om jeg sier at alle, også mamma og pappa, kan trenge hjelp til å finne ro av og til)

Umodenhet: Det er hovedsaklig denne manglende impulskontrollen og mangel på konsekvenstenkning jeg tenker på. Og den dårlige selvtilliten/selvfølelsen ser jeg i måten han er på generelt, at han er redd for å prøve, redd for å øve, og kanskje først og fremst når han sier at han ikke kan forandre seg.

Jeg tror han vil ha stor nytte i å få innsikt i sine egne reaksjonsmønstre, og innse at alle kan forandre seg til det bedre. Vi skal også prøve å grave fram denne wisc-testen, som sikkert ligger i mappa hans hos bup.

Yngve
Medlem
Posts: 143
Joined: Fri 14. Feb, 2014 9:18

Re: "Et krevende barn"

Post by Yngve »

Hei,
Jeg leste innlegget ditt, og det fikk meg til å tenke-

For meg høres det du beskriver ut som baksiden av medaljen i forhold til perfeksjonisme og sensitivitet. En bok jeg har som jeg mener er god ("Gifted young children av Louise Porter") lister opp funksjonelle og dysfunksjonelle sider ved sensitivitet, perfeksjonisme og flere andre emosjonelle kjennetegn hos evnerike barn. [Som svært mye annet i boka, kan dette gjelde alle barn, selv om det er vinklet mot evnerike].

Noen utdrag, (s 58, kapittel Emotional Issues for gifted children):
"Sensitivity"
- "Positive expression": "Perceptiveness", "Empathy", "Imagination"
- "Dysfunctional expression": "Over reaction to critisism or mistakes", "Early appearance of fears"

"Perfectionism"
- "Positive expression": "Striving for excellence", "High achievement", "Self esteem from success"
- "Dysfunctional expression": "Procrastination", "Frustration", "Disappointment, whatever standard of one's work", "Punitive expectations of self", "High demands of others"

Det kommer andre beskrivelser som også passer inn med det du skriver til andre ting, men det blir litt i overkant å sitere.

Men for å si det jeg tenker: En som forventer underverker av seg selv, liker dårlig å bli utfordret på ting han/hun ikke kan. Forventingen til seg selv behøver ikke være uttalt/ tydelig for den det gjelder, men gjerne basert på erfaring over en periode.

Hva kan man så gjøre for at barnet skal føle at det har lov til å feile? (Det kommer ikke ved at man sier det- det må erfares)

Det kan sikkert være forskjellig for forskjellige barn, men vi har hatt hell med at poden fikk delta i faglige aktiviteter sammen med større barn i skolen. (DVS 3-4 år eldre). Det er ikke sikkert det er så viktig akkurat hva det er, bare det er noe. Poenget er å se andre barn som undrer seg over det samme type ting en undrer seg over selv, og som er presise nok i språket til å få det frem.

Jeg vil driste meg til å kaste frem det som et forslag til en aktivitet skolen din kunne prøve- dersom sønnen din vil være med på det. Ikke for å bekrefte eller avkrefte ifht evner eller ferdigheter, men for å se om det kan bidra til å få opp ting som går i lås. Jeg tror det kan være bra fordi han tas ut av en situasjon der han forventer å prestere til en der han har få eller ingen forventninger, men forhåpentligvis noe han kan finne interessant.
- Altså bare be om at han får være med et annet trinn på en aktivitet eller noen, gjerne der dere mistenker at han kan hevde seg/ har interesser. Med det mener jeg ikke at han bør dumpes inn i en klasse overlatt til seg selv, men dra inn sammen med en lære/assistent/ storesøster? / el. for å se om det kan være fint / motivere.

En erfaring fra egen barndom er at man (bokstavelig talt) noen ganger må lære å svømme på dypt vann. (Jeg klarte ikke å svømme før jeg ble "hoppet uti" på 5 meters dyp med et tau rundt livet. Dette hadde sin opplagte forklaring i at jeg klarte fint å svømme med beina nesten rett nedover, men det var ikke mulig å finne ut på grunt vann, siden jeg da hele tiden berørte bunnen, noe som ødela både fremdrift og oppdrift)

slampen sin mamma
Posts: 4
Joined: Wed 08. Jun, 2016 12:12

Re: "Et krevende barn"

Post by slampen sin mamma »

Takk for tankene dine, jeg ser likhetene. Jeg har kjøpt boka, og er spent på å lese den.
Man kan jo lure på hvor disse helt urealistiske forventningene til seg selv kommer fra. Vi har i alle fall ikke stilt strenge krav til ham. men kanskje det er akkurat det som er problemet, at vi ikke har gjort det... Klart vi har rost ham, men vi har aldri krevd noe av ham.

Apropos svømming: Vi meldte ham på svømmekurs som 6-åring. Etter det andre kurset fikk vi beskjed om at han ikke tok instruks, så det var umulig å vurdere om han var moden til å gå videre til neste nivå. Og han har ikke villet delta i svømmeundervisningen på skolen. Men han hopper rett i vannet på dypet og svømmer 1000 meter uten problemer. Og det har han vel egentlig lært seg på egen hånd.

Så ved nærmere ettertanke: jeg kan tenke meg til at han går rundt og forventer at alt skal komme av seg selv. Og det er jo en urealistisk forventning.

User avatar
mortenoslash
Medlem
Posts: 512
Joined: Mon 24. Sep, 2007 5:17
Location: Oslo
Contact:

Re: "Et krevende barn"

Post by mortenoslash »

slampen sin mamma wrote:Så ved nærmere ettertanke: jeg kan tenke meg til at han går rundt og forventer at alt skal komme av seg selv. Og det er jo en urealistisk forventning.
Der kjenner eg att litt sider av min eigen barndom, merkar eg. Pass på å gi han positive utfordringar han må arbeide med mykje for å få til. Utfordringar som gir ein gevinst han ikkje vil vere utan, slik at han er motivert og ikkje saboterar.

Eg tør ikkje vere meir konkret, for eg kjenner han ikkje, men eg veit eg ville trengt noko meir slikt. Det kjem ein stygg smell når ikkje alt kjem så lett lengre.
Morten Øen

Mine postingar er ut frå mine eigne meiningar, og ikkje på vegne av organisasjonar eg er eller har vore medlem av eller arbeidsgjevarar eg har eller har hatt.

Sokrates
Medlem
Posts: 58
Joined: Sun 06. Jul, 2014 6:11

Re: "Et krevende barn"

Post by Sokrates »

Takk for den Morten ☺. Aktuelt med vår 3,5 åring... Å jobbe med ting man må øve seg på funker i korte økter feks i fotball, sykling og lesing og skriving. Disse er ting han selv hadde tenkt han bare kan med en gang... og gutten ble sur og ga opp med en gang hvis det ikke gikk. Vi prøver å si at det ikke er så viktig å kunne alt nå og at alle må øve. Så vi jobber med forståelsen på at det er lurt å øve seg hvis man vil kunne ting☺.

Post Reply