Min sønn

Velkommen til LykkeligeBarn's åpne forum.

Forumet er åpent for alle.
Vil man ha skrivetilgang må man registrere seg.
Foreldre, pedagoger, lærere og andre kan delta i diskusjonene. Husk at eventuelle svar fra foreningens medlemmer står for deres egen regning, og ikke nødvendigvis gjenspeiler foreningens meninger.

Vi håper forumet kan gi en gjensidig innsikt i hvordan det er å ha med barn med særlige forutsetninger (bmsf) å gjøre.

Det er nå utført en rekke endringer på sikkerheten på forumet.
- recaptcha er aktivert for godkjenning av registrering
- Det er aktivert Spambot med IP sjekk fra kjente adresser.
- Man må nå validere registrering av ny bruker med epost som blir sendt til oppgitt epost før tilgang blir gitt.

Moderators: Moderatorer, Foreldrekontakt

Post Reply
Rosa
Posts: 3
Joined: Wed 13. Jan, 2010 12:02

Min sønn

Post by Rosa »

Min sønn er en gutt som lærer raskt og lett, og som i tillegg er veldig lærevillig. Han ligger et godt stykke foran de andre i undervisningen og klager ofte til meg om at skoledagen har vært kjedelig pga at alt de har "lært" har han kunnet fra før, eller var for enkelt.

Jeg har alltid fått høre av både venner, familie og bekjente at han er usedvanlig oppegående og tidlig ute for alderen. Lærere, barnehagepersonell, leger, o.l. har sagt det samme. Han er utpreget sosial, har god og velutviklet humor og kommer lett i kontakt med folk. Men nå, i 2. klasse kommer plutselig problemer med det sosiale, og dette KUN på skolen. Dette fører til at han føler seg utenfor og er mye lei seg for dette. Nå har vi plutselig problemer både faglig (at det ikke tilrettelegges tilstrekkelig, at det er for enkelt) og sosialt (at han føler seg utenfor, ikke har noen å leke med). Jeg skal beskrive litt nærmere.

Han var veldig tidlig ute med den motoriske utviklingen da han var baby, han hadde velutviklet humor allerede som baby og han sa sine første ord lenge før 1-års dagen. Han kunne prate i lange setninger innen han var halvannet. Han leste fra 4-årsalderen, men interessen for tall og bokstaver kom flere år før. Han lærte seg lesing og regning av seg selv og har alltid hatt veldig god logisk sans, forstår overraskende ting av seg selv. Jeg og andre har latt oss imponere mange en gang.

I 1. klasse fikk han raskt høyere vanskelighetsgrad, samt flere lesebøker, der merket læreren fort at han lå langt fremme, han leste "flytende". I tillegg fikk han oppgavebok selv om de egentlig kun hadde leselekser. Min sønn elsket oppgaveboken, men den var for enkel. Han kunne gjøre over 20 sider på svært kort tid. Læreren i 1. sa han bare kunne løse så mye han ville og kose seg med det. Han begynte dessverre raskt å klage på at de aldri lærte noe på skolen, han hadde jo gledet seg til å endelig starte på skolen, få lekser og lære mange spennende og nye ting. Skuffelsen ble naturlig nok stor. Lærerne brukte han som "hjelpelærer" i klassen, fikk lov å gå rundt å hjelpe og forklare de andre. Jeg hadde vel helst sett at han også skulle få lært seg noe, men valgte å ikke ta det opp da, da jeg lett merker at det er tabu å nevne at han ligger langt fremme og lærer raskt.

Nå i 2. har de fått ny lærer og han har igjen fått oppgavebok (mens de andre fortsatt kun har leselekser). For en stund tilbake fikk han med seg lapp hjem hvor det sto at han ikke fikk lov å gjøre mer enn max to sider i boken per uke, at jeg måtte stoppe ham slik at han ikke skulle gjøre ferdig boken for fort. For det første reagerte jeg på at han MÅ begrense seg, når han VIL lære. For det andre er det ikke så lett, for han kan sette seg ned med leksene i en ti minutters tid og vips er 12 sider gjort. Jeg sa han bare skulle ta et par, men han glemte seg vel bort. Lærerens løsning ble å ta fra han boken og gi han en ny bok hvor hun limer inn kun to sider med oppgaver, slik at det ikke er mulig å gjøre flere lekser enn det.

Jeg synes det er merkelig at man må begrense hans interesser, som tilfeldigvis er for tall og bokstaver, til max to ark i uken. Begrenser man barn som er opptatt av fotball, f.eks? Max to spark i uken?? Nei! Hvorfor er da dette annerledes? Jeg kjenner at jeg ikke er helt for den "samlebånds-mentaliteten" den offentlige skolen har. Selv om det står i reglementet at alle barna har krav på tilrettelagt undervisning, så ser lærerne på dette som et stort problem, og mener det er vanskelig å gjennomføre i praksis. Jeg har hatt flere diskusjoner med skolen ang. dette, da det er viktig for meg at min sønns lærervillighet ikke skal drepes, og han - på samme måte som de som ligger etter - har krav på tilrettelagt undervisning når fellesundervisningen ikke passer så godt for han. Jeg føler ikke at jeg når frem ang. dette. Da skolen foretok en LUS-undersøkelse på alle barna, kom de frem til at min sønn leser på nivå med en god 5-klassing, og dette i starten av 2. klasse. Likevel gjøres ikke noe.

Det som imidlertid bekymrer meg veldig nå er at min gutt, som alltid har vært usedavnlig utadvent og veldig godt likt, nå sliter med å få seg venner. Han er ofte alene i friminuttene og er naturligvis lei seg for dette. Hjemme har han ikke disse sosiale problemene, han blir fortsatt lett kjent med folk når vi er på reise, eller møter andre folk på andre måter.

Det har vist seg nå at guttemiljøet i klassen begynner å bli ganske hardt. Jeg snakket med læreren her om dagen, da hadde hun hatt en lang samtale med sønnen min som var lei seg. Som hun selv sa, X er en gutt som ikke ville gjøre en flue fortred og vil ikke være med på pøbelstreker, mobbing og i det hele tatt ting som ikke er lov. Mange av guttene liker "bare" å holde på med sånne ting, dermed blir min sønn litt utenfor. Han blir heldigvis ikke mobbet, men det er noen i 4. klasse som har vært veldig plagsomme mot flere barn, da også han.

Min sønn er i overkant opptatt av rett og galt. Han gjør aldri noe slemt mot andre med vilje, og er ekstremt opptatt av at regler skal følges. Han kan også irrettesette andre for dette, noe både voksne og barn forståelig nok kan finne irriterende. Vi har snakket med dette, og han vet han heller bør konsentrere seg om seg selv oog ikke føle det som sitt ansvar at andre gjør ting som ikke er lov. Han er full av empati, er utrolig godhjertet. Til og med hvis noen er slemme mot han tar han ikke igjen. Jeg må nnrømme at jeg i frustrasjonens tid har bedt ham ta igjen, men nei, det vil han ikke "for det er ikke lov".

Ser noen her inne skriver om å teste barna. Hva er formålet med dette? Jeg merker at det er veldig tabu å si høyt at barnet ens er tidlig ute og flink for alderen. Jeg pleier ikke å prate om det til Gud og Hvermannsen, men i visse tilfeller når det har kommet opp er det flere som insinuerer at det er jeg som har tvunget og presset ham til å f.eks. lære å lese tidlig, eller at jeg er ambisiøs på hans vegne. Slik er det virkelig ikke! Han er tilfeldigvis bare veldig glad i og opptatt av fakta og lesing og læring, og egentlig ser jeg jo egentlig ikke problemet med dette. Men det er tydelig at andre foreldre tar seg nær av dette. Derfor holder jeg klokelig kjeft.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg føler meg litt fortvilet nå. Jeg er lei meg for at det nå plutselig er vanskelig for han sosialt, dette hadde jeg aldri trodd siden han er så utadvent og sosial.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Noen som har noen råd eller tips til hvordan løse denne situasjonen?

Jeg har tenkt på skolebytte, men vet ikke om Steinerskolen eller Montessori er noe bedre. Synes det er vansekelig å vite hva som er best å gjøre.

Huldra

Re: Min sønn

Post by Huldra »

Ja! Veldig gjenkjennende! Både for hvordan jeg selv var som barn, og hvordan dattera mi på 6 er :)

Rosa
Posts: 3
Joined: Wed 13. Jan, 2010 12:02

Re: Min sønn

Post by Rosa »

Huldra wrote:Ja! Veldig gjenkjennende! Både for hvordan jeg selv var som barn, og hvordan dattera mi på 6 er :)
Hvordan valgte dere å løse/bedre situasjonen?

Har dere testet at hun er spesielt begavet, som det kalles?

sol
Medlem
Posts: 36
Joined: Wed 19. Mar, 2008 11:42

Re: Min sønn

Post by sol »

Hei!

Jeg har en gutt som er et år eldre enn din gutt og jeg blir skremt av at læreren her går så inn for å nekte gutten din å lære. Jeg tror jeg ville tatt kontakt med rektoren på skolen og spurt om dette er skolen sin politikk.. for hvis det er tilfelle er det enda mer skremmende enn hvis det er en enkelt lærer som tydeligvis har havnet i feil yrke!

Gutten min går på en kommunal skole også, men her er læreren helt motsatt av det du beskriver. Hun var tidlig ute med å ta det opp med meg at vi ikke måtte på noen måte prøve å holde ham tilbake faglig (jeg var nemlig bekymret for at han ikke skulle relatere til de andre i klassen). Poenget mitt er at hvis du vurderer skolebytte kan også en annen kommunal skole være et alternativ; det er jo tross alt fritt skolevalg her i Norge (så lenge skolen har kapasitet). Det høres jo også ut som om det ikke er noe godt miljø i klassen og det tror jeg er utrolig viktig når de skal være sammen så stor del av dagen. Kanskje du kan undersøke litt med andre skoler der du bor?

sol
Medlem
Posts: 36
Joined: Wed 19. Mar, 2008 11:42

Re: Min sønn

Post by sol »

Glemte å si at min gutt ikke var testet da læreren tok opp tilrettelegging med meg. Det burde jo heller ikke være nødvendig!

Rosa
Posts: 3
Joined: Wed 13. Jan, 2010 12:02

Re: Min sønn

Post by Rosa »

Andre skoler i nærheten er uaktuelt, da skolen han går på visstnok skal være den beste i området. Men jeg vurderer en av friskolene, men må undersøke mer før vi tar et såpass drastisk valg. Er det noen her som har erfaring fra Montessori eller Steinerskolen?

Læreren sier at de to sidene han nå får er et godt hakk vanskeligere enn oppgaver andre i klassen gjør. Og de har også tilrettelagt med at han selv får velge seg bøker fra biblioteket, istedenfor å måtte lese et lite hefte som er for enkelt. Pga dette blir det kanskje feil av meg å si at de ikke har tilrettelagt, men det er jo fortsatt for enkelt. Han bruker ca. ti minutter på leksene mandag kveld, så er de gjort.

Huldra

Post by Huldra »

slettet
Last edited by Huldra on Fri 15. Jan, 2010 10:04, edited 1 time in total.

Huldra

Post by Huldra »

slettet innlegget. Vil ikke at det skal ligge her åpent ;)
Last edited by Huldra on Fri 15. Jan, 2010 10:07, edited 1 time in total.

User avatar
staales
Medlem
Posts: 235
Joined: Mon 10. Sep, 2007 6:33
Location: Drammen

Re: Min sønn

Post by staales »

Hei på dere.

Det dere skriver er veldig gjenkjennelig for mange, mange foreldre i foreningen vår. Det var faktisk lignende historier som var bakgrunnen for dannelsen av selve foreningen, og nå er vi over 160 medlemsfamilier (!). Jeg vil tipse om at det er enkelt å henvende seg til foreningen for å bli medlem - bare send en mail til foreldrekontakt@lykkeligebarn.no så blir dere kontaktet. :D De fleste har opplevd stor hjelp i å få snakke med andre i samme situasjon. Og dersom dere har lyst til å legge ut litt mer informasjon om dere selv så har vi også et eget medlemsforum der kun medlemmer har adgang ;)

Med vennlig hilsen
Ståle

Huldra

Re: Min sønn

Post by Huldra »

Takk for det. Jeg ser ikke bort fra at vi sender dere en mail etterhvert. Sletter innleggene over.

hermine
Posts: 14
Joined: Tue 29. Sep, 2009 8:13

Re: Min sønn

Post by hermine »

Jeg kjenner igjen mye av dette. Jeg har ei jente på åtte år som har slitt en god del med det sosiale, spesielt på skolen. Hun er også en svært utadvent, livlig og glad jente. Vi byttet skole, fra den offentlige skolen til steinerskolen, etter at det viste seg at hun slet med store ensomhetsproblemer på skolen og at hun i tillegg ble plaget av de 'tøffe' guttene. Min datter ble sammenlignet med tredje og fjerdeklassingene av sin lærer da hun startet i første klasse, læreren mente at hun nok utfordret dem også. Med denne 'kapasiteten' så blir hun vel antakeligvis også en som står lett til hogst for andre elevers misnøye, misunnelse også videre. Hun er ikke av den stille typen. Hun er ganske intens også, så det kan jo hende det blir 'mye' for de andre barna, som ikke er slik. Etter flyttingen til steinerskolen bedret situasjonen seg en periode, et halvt års tid, men så vendte det igjen tilbake, hun opplevde å bli frosset ut av de andre jentene i den nye klassen, ikke tatt med også videre og andre former for sosial utelukkelse. I denne perioden uttalte hun til meg at hun ikke lengre ville være 'flink', i følge henne førte det ikke til noe godt. Hun opplevde også i den nye klassen ensomhet, selv om jeg føler at mønsteret hennes ble bedre ved steinerskolen, og at de andre elevene var mer 'like' henne enn i den forrige klassen. Vi tok opp saken med klasselærer som gjorde sine grep, men dette varte bare noen uker, så var det igjen tilbake til det gamle. Min datter opplevde også at hennes lærer ikke egentlig så henne eller brydde seg om henne. Vi valgte igjen å gjøre et skifte, men til en annen steinerskole, med færre elever og bedre utemuligheter og lekemuligheter, jeg føler at det har medført en generell bedring av det sosiale fordi hun blir sett mer tydelig i mindre forhold, men likevel så er det fortsatt slik at hun plages med en følelse av å være på utsiden, at hun ikke tas med ordentlig, eller at hun bare får være med på andres premisser, hun sliter med å finne 'ordentlige venner', som hun føler er virkelige venner. Andre som hun kommer overens med. For henne (og meg) oppleves egentlig skolen som en obligatorisk oppholdsplass mer enn et sted for læring og vekst, desverre. Steinerskolens gode kapasitet ligger jo i forhold til dette med ivaretakelse av leken, rytmen, det lekende og musiske og kanskje 'artistiske' i mennesket. De lærer språk, de lærer kunst og musikk på en helt annen måte og med en helt annen rytme enn i den vanlige skolen. De er også opptatt av naturen rundt, nærmiljøet og ivaretar det sosiale på en annen måte, foreldreinvolveringen er jo langt sterkere med markeder og slikt. Jeg syns det er veldig fint der, men for min datter er jeg likevel usikker på om det er det riktige. Steinerskolen er opptatt av at til hver alder tilhører et motorisk og et 'intellektuelt' nivå, noe som er en likhetstanke, og som gjør disse elevene mer usynlige, i forhold til at deres behov da ikke blir tatt helt på alvor. En viktig tanke i steinerskolen er også tiden, man skal ha tiden der, ting skal ha sin tid og tilnærmingen til faget gjøres sakte, i et rolig tempo, jeg tenker at det er bra, men av det jeg har lest så trenger disse barna hurtigere tempo, mer innlæring, mer å strekke seg etter faglig, og det opplever jeg ikke at min datter får, på et generelt plan. Min datter kjeder seg i timene og får servert lite å bryne seg på i forhold til fx matematikk og norsk også videre. Jeg er i en dialog med skolen og hennes lærer omkring dette, og det virker som de er interessert i å forstå og bidra, jeg tror også det avhenger av læreren man får, hvordan det vil gå, om det gis muligheter for den individuelle utfoldelse. Jeg har vært i møte også med rektor på skolen, noe som var meget nyttig, hun som selv hadde vært et slikt barn, forsto mye av situasjonen med det samme og snakket om å sette sammen grupper på tvers av alder, for elever som hadde slike 'evner'. Jeg håper at dette er noe som blir gjort selvsagt, for slik det er nå, så fungerer det ikke for henne.

Jeg har tenkt på å teste henne, dette fordi jeg også har tenkt tanken om å flytte henne opp et trinn. Hun ser ut til å komme 'bedre overens' med barn som er litt eldre, og jeg tenker at kanskje de sosiale 'problemene' hennes vil minske dersom hun finner barn som er mer like henne i forhold til tanke og utlevelse og faglige og sosiale utfordringer. Kommunen er desverre ikke glad for å få dette spørsmålet i fanget, men det er klart dersom jeg kan gi dem en test som viser at det er påkrevet så må de i alle fall vurdere det mer nøye, ikke bare avslå. Men det vil også være for å kartlegge nivået hennes, slik at jeg lettere kan komme med gode innspill i forhold til de oppgaver som gis henne faglig. Dersom hun ligger på et nivå som er to til tre ganger høyere enn det som gis som utgangspunkt, så er det lettere også for en lærer å kunne gi henne oppgaver som tilsværer hennes nivå i det enkelte fag. Men jeg vet jo ikke egentlig hvilken test som blir gjort, kommunen nekter i alle fall å teste henne, jeg har sendt to forespørseler om wisc-testing, begge har jeg fått avslag på. Så jeg tenker nå på muligheten med å teste via lykkeligebarns kontaktperson i bergen, selv om jeg syns det er langt og dyrt å reise.

Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette, det ble litt rotete føler jeg, det er så mye som ligger bak alle tankene, kanskje ble det bare enda mer vanskelig. Jeg har og vurdert montessori som et alternativ, men jeg kjenner ikke til skolen. Ellers må jeg si at steinerskolen har mye fint å by på, spesielt dersom du ønsker at utvikle det kreative ved gutten din. Årsaken til at vi valgte steinerskolen var nettopp dette fokus, på det kreative, jeg tenkte at hun kan jo så mye likevel, så da kan hun jo heller få jobbe litt med andre ting, så som musikk, forming og maling. Min datter har evner innenfor disse områdene. Men jeg vet ikke om det er en riktig tanke i forhold til henne, kanskje er det svært viktig for henne å få den faglige utfordringen i hverdagen for å føle trivsel, jeg tror det i alle fall. Men det går jo an å høre med rektor og klasselærer på forhånd hvordan de tenker de vil møte et slikt barn.

lykke til med tenkingen, håper det løser seg for deg og gutten din.

Malandra
Medlem
Posts: 72
Joined: Sun 30. Nov, 2008 10:19

Re: Min sønn

Post by Malandra »

hermine wrote:men likevel så er det fortsatt slik at hun plages med en følelse av å være på utsiden, at hun ikke tas med ordentlig, eller at hun bare får være med på andres premisser, hun sliter med å finne 'ordentlige venner', som hun føler er virkelige venner. Andre som hun kommer overens med.
En liten kommentar til dette:

For noen av oss er denne slags følelser noe vi bare er nødt til å lære oss å leve med. For min egen del vet jeg ikke om det er et uttrykk for evnerikhet eller kun perfeksjonisme, men jeg må ærlig innrømme at dette på en måte er "temaet" for mitt sosiale liv, helt fra jeg var 5 år og gjorde et mislykket forsøk på å gå i barnehage. Jeg fyller snart 30 og følelsen sitter fortsatt, men jeg var heldig og fant én venninne da jeg var 15-16 som ble unntaket. Da vi vokste fra hverandre, var jeg heldig og fant én mann/gutt, som ble min livsledsager. Resten av menneskeheten har jeg et distansert forhold til. Mange venner, ja - jeg kan være veldig sosial og liker å omgås folk, men de er liksom ikke de diamantene i krona som den ene venninna og mannen min er. - De andre lever rett og slett ikke opp til mine standarder. :)

Stina K
Posts: 7
Joined: Fri 05. Feb, 2010 9:40

Re: Min sønn

Post by Stina K »

Hei dere!
Det stilles spm. her inne om testing er en nødvendighet. Det er det selvfølgelig ikke! Alle barn har krav på tilpasset undervisning etter §1-2 i Opplæringsloven. En slik test som det her er snakk om viser jo heller ikke motivasjonen for å lære. At det finnes lærere som direkte stopper arbeidslyst hos elever er helt skrekkelig!
Selv har jeg en sønn som etter start i 1. klasse raskt la ned alt arbeid i timene og viste interesse for svært få av sine medelever. Han går nå i 3. klasse. Etter et års tid ville lærerene ha han utredet av PPT. Når jeg stilte spm. om hva de ventet å finne ,fikk jeg vage svar om at jeg ikke måtte være så redd for diagnoser etc.
I et år har vi ventet.. Nå foreligger det svar: vi har en svært flink gutt med en iq som ligger i de berømmelige topp 2 prosentene... For oss må dette være starten på en bedre situasjon på skolen. Nå MÅ lærerne tilrettelegge for hans evner og kansje de lykkes med å få motivasjonen for læring på skolen tilbake? Nå slipper lærerene å se etter andre diagnoser for å forklare hvorfor han så heftig protesterer mot arbeidet han må gjøre i timene.
Sist, men kanskje viktigst, nå kan vi foreldre tilrettelegge for barnet vårt som har alle muligheter åpne her i livet! (Det har vært veldig tungt å lure på hva som feiler vårt barn..)
Last edited by Stina K on Fri 05. Feb, 2010 2:46, edited 1 time in total.

Lopi
Medlem
Posts: 365
Joined: Fri 29. Jan, 2010 8:40
Contact:

Re: Min sønn

Post by Lopi »

Som mor kjenner jeg barnet mitt så godt at jeg vet hun lærer raskt, kan mye, spør mye og ligger langt over de andre i klassen sin faglig i alle fag. Testing er for oss en måte å nå frem til skolen på. En nøkkel som kanskje låser opp noen dører til tilpasning. For oss er hun den samme jenta uansett hva testene måtte vise av IQ og mental alder, men håpet er jo at skolen skal se en side av henne de bare ser deler av og at de dermed kan forstå henne bedre. Man kan jo selv sette seg ned å prøve å ringe inn fem og fem prikker på et ark og se om det er spennende. Når man er ferdig med det kan man sette seg til å se på et ark med mange ord på å ringe inn bokstaven s, for eksempel. Tipper de fleste voksne hadde syntes dette var drepende kjedelig, og dermed funnet på noe annet eller bare drømt seg bort. Og hva hadde man ikke tenkt og syntes om man oppdaget at de andre voksne rundt deg syntes dette var enten morsomt eller vanskelig? Da kommer fort tankene inn på hvem det er noe "galt med" - meg eller de andre? Det er slike ting som trekkes frem av mitt barn som meningsløst sammen med herjing i friminuttene. Jeg herjer lite rundt som voksen og ikke fant jeg det spesielt givende som barn heller. Jeg herjet (løpe fort rundt med lyd på uten mening) kun når en lærer så på. Herjet jeg ikke rundt så kom det jo alltid noen bort for å spørre om det var noe galt, om man ikke fikk være med eller om det hadde skjedd noe. Så da var det løpe litt for å slippe å forklare seg. De forstod ikke likevel. Løper man er alt ok. Man lærer dessverre fort. Derfor test, og derfor er denne foreinga veldig bra, for den viser nettopp dette - at våre barn ikke nødvendigvis lider av noe annet enn at de er misforstått. Å være smart er ikke en sykdom.
Moderator og foreldrekontakt
Skriver om tema høyt begavede barn på bloggen "Fra en annen planet"

Stina K
Posts: 7
Joined: Fri 05. Feb, 2010 9:40

Re: Min sønn

Post by Stina K »

Helt enig med deg om at testing ikke har noe verdi foruten å slå fast at barnet er "normalt". For oss forandrer det ingenting, men derimot forandrer det en del når det gjelder skolens innstilling (dessverre).

lulus
Medlem
Posts: 46
Joined: Fri 26. Oct, 2007 9:21

Re: Min sønn

Post by lulus »

Men kan dere ikke sette barnet til å gjøre noe skikkelig vanskelig hjemme?
Finn ut hvor talentene ligger og kjør på dette. Kanskje skal det ikke så
mye nytt til hver uke før barnet blir fornøyd? Lære nytt språk, skiv ut
oppgavene fra konkurukonkurransen ( http://www.matematikksenteret.no/kengurusiden/ )
og sett barnet på slike ting? Og hva med det periodiske systemet?

Og så kan barnet selv finne sin "nisje" på skolen? Prøve ikke å være
så avhengig av andre og heller kjøre sitt eget løp? Kanskje lure med
et oppgaveark hjemmefra i ny og ne?

Jeg mener at det er uheldig at noen barn utvikler en slags sosial arroganse
i forbindelse med å mestre intellektuelle oppgaver. Dette setter gjerne
begrensning og gjør skoledagen unødvendig kjedelig. Vår sønn har f.eks.
ingen hemninger med å leke med og å ha det morsomt med barn som er
2-3 år yngre enn han selv. Og så stortrives han på skolen. Men hadde han
ikke skikkelige utfordringer og stimulanser sånn innimellom (og anerkjennelse
og synlighet i den sammenheng) - så ville han kanskje utvikle missnøye
med det meste på skolen.

Post Reply