Barnet ser på deg med forventning som stråler i blikket, ja i hele kroppen. Det er skolestart.

Ungdommen slamrer døra igjen etter seg. Det er nesten så sinnet er å foretrekke fremfor det tomme, motløse blikket. Framtiden finnes ikke lenger.

Foreldre vil det beste for barnet sitt.

Hvorfor vil ikke skolen det samme? Hvorfor forstår de det ikke før det er for seint?

Hvordan kunne de unngå å se hvordan barnet visnet hen etter skolestart?

Beskrivelsen eksemplifiserer hverdagen til en VOKSENDE andel barn og unge i norsk skole. Dette vet både politikere og byråkrater, dere har sett de samme elev- og ungdata-undersøkelsene som oss.

Lykkelige barn ble stiftet i 2007 som en forening for foreldre med evnerike barn. Vi jobber for at barn med stort læringspotensial skal få utvikle sin selvfølelse og sine evner, og på lik linje med andre barn få oppleve læringsarenaer med sosial speiling, læringsglede og mestringsfølelse.

Den nye opplæringsloven - utnytter den muligheten til å snu kursen?

Må vi ikke nå søke oss vekk fra gamle måter å drive skole på? Mer effektive måter finnes. Dette vet vi, fordi det er noen problemstillinger som forskningen besvarer, men som ikke er implementert i skolene våre.

Lykkelige barns vurdering av forslaget til ny opplæringslov er at vi voksne er så redde for mangfoldet i skolen, at det eneste redskapet vi egentlig aksepterer, er UNNTAKSVIS å tillate inndeling etter evner eller interesser. Dette til tross for at fellesskap basert på felles interesser er en av de viktigste innfallsvinklene vi har til å danne vennskap. Hvordan kan vi være fornøyd med at rett fødselsår er eneste riktige måten å skape tilhørighet på? SÆRLIG de som tilhører mindretallet blant oss er underfôret på opplevelsen av å bli speilet. Vi VET jo at speiling er ekstremt viktig både for identitetsbygging og for å skape psykososial trygghet. Dessuten er muligheten til virkelig å brenne for noe, ekstremt viktig for motivasjon, glede og trivsel. Ville det ikke vært smartere å tillate dette som en del av verktøykassen for alle elever?

Valgene som gjøres i lovforslaget vil bli kostbare valg. Det som skaper stress, utenforskap og vantrivsel, er når elevene ikke blir møtt der de faktisk er; at de stadig får signaler om at alt blir så mye bedre om de greier å bevege seg i retning flertallet. Vi trenger å NORMALISERE mangfoldet.

Effekten skolesystemet vårt har på elevene, er derfor preget av kontraster. Mange trives. Men andelen som IKKE gjør det, vokser, og vantrivselen deres vokser også i alvorlighetsgrad.

Det er mye vi vet om hva som er risikofaktorer. Ny opplæringslov står i svingdøren: På den ene siden skal det være nullvisjon mot mobbing og diskriminering, og barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. På den andre siden: Paragrafen fremstår som en komplett fremgangsmåte i skolemiljøsaker, men har nå fjernet krav om at involverte elever skal bli hørt og at det beste for eleven gjelder. Det er uheldig at fremgangsmåten utelater to så viktige prinsipper.

Og enda mer alvorlig: Det nåværende forslaget setter en stopper for retten til å klage på skolemiljøsaker med mindre eleven går på den aktuelle skolen når klagen skal behandles. Behovet som mobbeutsatte elever har for bearbeiding og sluttstrek, VET vi kan vedvare i årevis etter at mobbing og utenforskap har opphørt. Skolen sitter med en nøkkelrolle for reparasjonsarbeidet som behøves. Hvordan kan dette være til det beste for elevene?

På toppen av det hele finnes det ingen incentiver for læring i et slikt rammeverk. Andre lærer av sine feil, men den offentlige skolen blir fraskåret fra systematisk læring. Er skolen eneste sektor der det er uinteressant å fremskaffe informasjon til et nødvendig forbedringsarbeid?

Ny opplæringslov står i svingdøren også når det gjelder det skolefaglige innholdet: På den ene siden skal skolen ha plikt til å gi tilpasset opplæring. På den andre siden skal ikke eleven ha rett til slik opplæring. Plikten skal dessuten begrenses oppad: Det skal nå gjøres skjønnsmessige vurderinger av hva som er TILFREDSSTILLENDE UTBYTTE.

Vi antar det viktigste premisset bak innføringen av en slik begrensning, er at det er så dyrt å gi tilpasset opplæring for alle slags spesialbehov.

Vi savner det fine og viktige barnesentrerte elevsynet som følger av barnekonvensjonen. Den forutsetter at Norge, som alle andre land som har forpliktet seg til å følge den, har som mål for utdanningen ‘å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner til sitt fulle potensiale’. Hensikten er å la barnet selv være sentrum i sin utdanningsprosess, istedenfor et objekt som blir utsatt for opplæring.

Hva er det som gjør at Norge med alle sine ressurser ikke har råd til å bygge dette målet og ansvaret inn i vår nye opplæringslov?

Fådelte skoler er betegnelsen på skoler med elever fra flere årskull i samme klasse. Organiseringen benyttes i sammenhenger der elevantallet er for lite til å fylle opp en hel klasse. Men fødselsår er faktisk en svært lite pålitelig måleenhet for utviklingstrinn og læringsbehov. Dette er ikke ny kunnskap: Allerede i 1968 publiserte Arnolf Hofset sin undersøkelse der det fremgikk at variasjonsbredden i det han kalte modenhetsalder hos elever i grunnskolen, lå mellom 3,7 og 8,7 ÅR. Medianen var 5,8 år - i en tid der folkeskolen ikke inkluderte hele elevpopulasjonen på grunn av spesialskolene.

Det er som om norsk løsning er å fortie denne observasjonen. TENK om vi kunne gi lærerne verktøy for faktisk å håndtere spredningen, heller enn å aktivt gå inn for å strupe handlingsrommet?

Foreldrekontakter i Lykkelige barn hører ofte at det er lettere å få tilpasset undervisning i fådelte skoler, fordi skolen og lærerne er mer tilpasningsdyktige overfor elevenes behov.

Et tankeeksperiment: Hva hadde skjedd om vi alle hadde mentalt i bakhodet at SAMTLIGE klasserom i realiteten er fådelte? Aktiv bruk av ikke-permanente grupper på tvers av årskull ville da vært et målrettet virkemiddel for å øke trivsel og redusere stress blant elevene. Det ville vært helt naturlig, også for å forebygge uønsket adferd – fordi det er store ressurser å spare ved å møte enkeltelever der de er.

Det vi trenger, er egnede rammevilkår for ALLE. Å gruppere elever etter behov blir å normalisere at folk er ulike. Også barn. De VOKSNE forsøker å skjule forskjellene, men mislykkes. Det er så unødvendig å problematisere dette – UNGENE finner det helt naturlig! De kjenner tvert imot at de blir sett, fordi de blir møtt for den de er.

Ny opplæringslov ser ut til å ville ha mangfold INN i skolen, men UT vil den bare ha ‘tilfredsstillende utbytte’. Og ja, den vil ha flere unge klare for arbeidslivet. Men tiltakene i vgs fremstår som reparasjon. Å satse på å bygge ut varigheten på videregående opplæring, må ikke brukes som en erstatning for å jobbe forebyggende. Vi ønsker fokus på kvalitet og tidlig innsats for ALLE.

Lykkelige barn ber ikke om mer av ressurskaka til ‘spesialbehov’. Vi ber om MÅLRETTET ressursbruk, der elevens behov settes i sentrum slik at ALLE får mer ut av sin skolegang. I MOTSETNING til “tilfredsstillende utbytte”! Forskning viser at pedagogiske prinsipper som er tilrettelagt for å treffe evnerike elever har stor positiv betydning også for resten av elevgruppen (Børte et al, 2016). Dette er i tråd med konklusjonene til VanTassel-Baska og Wood (2010) som fremhever at læreplan og praksis utarbeidet for de beste elevene har ‘mer enn bevist’, gjennom et omfattende forskningsprogram over ti år, sin effektivitet med begavede elever så vel som utsatte og typiske elever. De konkluderer også like tydelig med hensyn til nytteverdien for lærerne.

Det finnes lærere som jobber uten tilleggsressurser etter tilsvarende prinsipper i dagens skole-Norge. Løsningene finnes. De er oppnåelige. Holdninger koster ikke. Men det må settes ambisjoner om kompetanseheving for at alle elever skal få samme muligheter, og vi må slutte å fokusere på å jobbe etterskuddsvis.

Se konkrete forslag til endringer i vårt høringssvar fra 2021: https://www.lykkeligebarn.no/horingssvar

Lykkelige barn sitt innlegg under høringen i Utdannings- og Forskningskomiteen 20.04.2023

Takk for muligheten til å delta på høring. Jeg heter Gunvor Struksnæs og ved siden av meg sitter Kristin Keiserås Bakkane. Vi er foreldrekontakter i Lykkelige barn.

Andelen elever som mistrives på skolen er voksende. Problemene starter allerede på barnetrinnet. Når skolens forventninger ikke treffer det enkelte barnet, mister elevene tiltro til egne evner og kanskje også til samfunnet. Dette gjelder også evnerike elever, som opplever å bli satt i ventemodus i store deler av barndommen sin, det blir aldri deres tur. Konsekvenser er alvorlig underytelse, psykisk uhelse og ufrivillig skolefravær.

Plikten skolen har til å gi tilpasset opplæring følger av forslag til paragraf 11-1, med "tilfredsstillende utbytte" som mål. Hvordan elever som lærer raskere enn gjennomsnittet skal få tilfredsstillende utbytte og samtidig få utnyttet evnene sine, forklares ikke. Begrepet “tilfredsstillende utbytte” forklares løselig og generelt med lovbundet skjønn. Hvordan i all verden skal brukere av loven finne ut av dette?

Et sikkerhetsnett gis i paragraf 11-2. Men elever som lærer raskere enn gjennomsnittet gis ikke rett til individuelt tilrettelagt opplæring, og står derfor uten et juridisk sikkerhetsnett. Dette er ikke likhet for loven. Den er også misvisende i forhold til å fange opp viktige behov i tide.

Vi er uenige i at departementet foreslår å fjerne dagens lovregel om at eleven eller foreldrene kan kreve at skolen undersøker utbyttet til eleven. Denne retten, og at dette kan leses direkte fra lovteksten, er en viktig garanti for rettssikkerheten, noe som også Barneombudet har påpekt.

Vi roper varsko fordi det nye lovforslaget har lavere ambisjoner enn både Grunnlovens paragraf 109 og Barnekonvensjonens artikkel 29 1a. Ingen av disse setter begrensninger på elevens utbytte. Barneombudet er tydelig på at det er den engelske konvensjonsteksten som skal legges til grunn. Artikkelen gir eleven rett til en utdanning der formålet er å utvikle elevens evner og potensiale FULLT UT. Men lovforslaget har faktisk ikke innarbeidet et slikt særdeles viktig barnesentrert syn. Dette utgjør en risiko for ALLE barn som skiller seg fra flertallet. Barn skal være i SENTRUM av sin utdannelsesprosess, ikke et objekt som er gjenstand for undervisning.

Svenskenes opplæringslov krever at evnerike elever SKAL veiledes og stimuleres til å nå lengre i sin kunnskapsutvikling. "Skolinspektionen" har fulgt dette opp NETTOPP for å sikre at elevene kan få beholde sin interesse for skolearbeidet.

I Danmark innfører de tidlig kartlegging etter erkjennelse av at evnerike elever har risiko for å utvikle mistrivsel dersom de ikke får undervisning som passer deres faglige utvikling.

Nå har vi mulighet for å utforme loven slik at vi får en FELLESSKOLE som kan ivareta ALLE elevers behov for læring og trivsel. Kostnadseffektive og forskningsbaserte løsninger finnes. MEN uten krav i lovverket, får vi ikke nødvendig gjennomføringskraft. Dermed er det fortsatt tilfeldighetene som får rå.

Lykkelige barn svarte som følger:

For det første så er det slik at uten krav i lovverket så vil det fortsatt være tilfeldighetene som rår, for det man erfarer jo at det er fokus på de som ikke har tilfredsstillende utbytte og da får ikke denne elevgruppen det de trenger slik at resultatet er i verste fall skolefravær. Så det å tydeliggjøre hva som er ambisjonen i loven er viktig, og det er jo også å inkorporere hva Barnekonvensjonen 29-1a sier i forhold til å utvikle barnets potensiale til det fulle. Da har man et mye mer positivt sentrert barnesyn. Her (i forslag til ny lov) vil jo listen ligge i forhold til kompetansemålene og at kompetansemålene er i sentrum, vi mener at barnet skal være i sentrum for å få maksimalt utbytte av sin opplæring. Og tilfredsstillende utbytte, selv om det er et lovbundet skjønn, så vil nok det i mange tilfeller oppfattes som ikke godt nok.

I forhold til tidlig innsats, så har ikke evnerike elever rett på det, i hvert fall ikke i praksis. det er fokusert på en annen elevgruppe og det betyr jo at kartleggingsprøvene som er på tidlig trinn, fanger ikke opp de evnerike. Det er jo det Danmark gjør noe med nå for de skjønner at dette går galt og kartlegger også disse tidlig for å sette inn den essensielle tidlige innsatsen.

For det som skjer er at underytelsen kommer, barnet sier ikke fra og så går det så langt at det blir for sent og de klarer ikke skolen lenger og det blir ikke riktig. Så det å vurdere tidlig innsats før det skjer noe er essensielt og det ligger ikke til rette i lovverket nå slik som vi kan se det.

Mer utfyllende svar: Last ned fra forsidebildet under.